Handlekurv

Trude Teige på hjemmebane

Mona Ek

Smak. Lukt. Lyd. Lys. Trude Teige har flyttet Kajsa Coren hjem. Hjem til Vestlandet. Og her er de begge tydelig på hjemmebane. 

Trude-Teige-er-klar-med-boka-Jenta-som-sluttet-å-snakke-på-Aschehoug-forlag

 

Jeg har fulgt TV-reporter Kajsa Coren helt siden Trude Teige debuterte som krimforfatter i 2009 med Noen vet. Siden er det blitt flere bøker om den nysgjerrige journalisten som dumper borti hemmeligheter, løgner, fortielser – og ikke minst – drap.  Med sin bakgrunn som journalist bruker Teige sine erfaringer til å ta opp temaer som ryster og engasjerer. Det handler om svik.

I Jenta som sluttet å snakke har Kajsa tatt seg et friår fra Kanal 4 og flyttet tilbake til barndommens Losvika i Møre og Romsdal med familien etter at ektemannen Karsten ble hardt skadd. De trives i bygda, selv om Karsten ikke orker å jobbe og strever med å ta tak i livet sitt. Da en kvinne i bygda blir funnet slått i hjel, får imidlertid både Kajsa og Karsten mer enn nok å henge fingrene i. Kvinnen er datteren til en predikant som ble torturert og drept et år tidligere. Når Kajsa Coren begynner å grave i kvinnens og farens fortid, setter det i gang en rekke hendelser i bygda. 

Jeg liker godt at du har flyttet Kajsa hjem til Losvika!

– For meg er det mye lettere å skrive fra et lite bygdemiljø på Vestlandet enn fra en storby på Østlandet. Her kjenner jeg karakterene, og jeg kan i mye større grad bruke den dramatiske vestlandsnaturen. Det er så utrolig mye mer vær i Losvika enn i Asker. Jeg bruker også naturkreftene og geografien til å skape et lukket rom der både ofre og gjerningspersoner befinner seg. Det grusomme forsterkes av været, og når dramaet tilspisser seg, er den første store vinterstormen på vei inn fra havet.

– Er Kajsa ferdig som journalist?

– I utgangspunktet ønsker hun seg en pause. Hun er lei av det mannsstyrte miljøet – av arbeidspresset og av å føle seg urettferdig behandlet. Når Karsten blir alvorlig skadd, er dette er gyllen anledning til å roe ned og rydde opp i livet. Men så får hun tilbud om et frilansoppdrag som hun ikke klarer å si nei til.

– I alle krimromanene dine tar du opp et tema. Barnehjemsbarn, eldreomsorg, svik og overgrep. I din nyeste roman handler det om vold og overgrep i familien.  

– Jeg tar opp temaer som jeg vet noe om eller som engasjerer meg veldig. Jeg ønsker å sette i gang noe hos leseren. Jeg ønsker at temaene jeg skriver om, skal skape refleksjoner og gi større innsikt. Der egner krimsjangeren seg godt. Jeg kan sette ting på spissen. Det handler om liv og død. I forbindelse med en rekke foredrag jeg har holdt på Vestlandet, har flere lesere brukt uttrykket «krim med mening» om bøkene mine. Helt uavhengig av hverandre. Og det gjør meg glad og ydmyk. Jeg opplever at temaene jeg skriver om, åpner opp og setter lesernes opplevelser inn i nye kontekster. Det sterkeste er når folk kommer til meg med sine egne historier – at det jeg skriver setter noe i gang i dem.

– Hva leser du selv av krim?

– Jeg sluker krimbøker. Men jeg foretrekker krim som handler om hverdagsmennesker, ikke store internasjonale thrillere. Jeg liker fortellinger fra miljøer der alle kan kjenne seg igjen.  Jeg er veldig glad i Henning Mankell. Han fremstiller vanlige hverdagsmennesker, men så skjer det forferdeligste. Det samme gjør Unni Lindell og Karin Fossum. De skriver krim som også er gode fortellinger, og de tar meg med inn i en verden jeg kan tro på. Som Sjöwall og Wahlöö som skriver fortellinger om forbrytelser.

– Hverdagsmennesker som velger feil?

– Ja, vi har alle godt og ondt i oss. Og noen ganger havner vi i situasjoner der vi må velge. Og så velger vil feil. De valgene kan bli fatale.

– Fortellingen i Jenta som sluttet å snakke er lagt til et bedehusmiljø – et for mange lukket og pietistisk miljø.

– Jeg har vokst opp på bedehus. Det vet jeg en hel del om. I startet vegret jeg meg for å ha bedehus på omslaget av romanen, for jeg tar ikke avstand fra bedehusmiljøet. Jeg har mange gode minner derfra. Men det kan være mye dobbeltmoral i religiøse miljøer, og overgrep foregår også der. Jeg kjenner overgripere, jeg kjenner jenter som har blitt misbrukt.  De føler ofte skam, og jeg har vært interessert i å finne ut av hva denne skammen kommer av. Jeg tror at ofrene føler seg medskyldige. At de til og med har kjent en seksuell lyst som i disse rammene blir veldig skitten.

– Når den unge jenta, Tone, forsvinner står hele bygda på for å finne henne. Samtidig er hun utsatt for et svik. Hun er et mobbeoffer, og ingen har grepet inn.

– Det skal utrolig mye til før vi bryr oss nok til å gripe inn, ta belastningen. Selv om mange vet, er det ingen som sier noe. Folk er redd for at det skal få konsekvenser for deres liv. Men når det er krise, står de sammen. Også den drepte kvinnen, Sissel, har vært utsatt for en rekke overgrep – både fysisk og psykisk – uten at noen grep inn, selv om alle visste. Sitt voksne liv brukte hun på å observere andre, og hun tar tak i uretten på sin egen måte. Konsekvensene er katastrofale. 

– Er du like nysgjerrig som Kajsa?

– Jeg er ekstremt nysgjerrig. Aller mest på folks historier. Men Kajsa er nok mer ubetenksom enn meg. Hun handler av og til uten å tenke. Hun vet at hun ikke bør gjøre det, men gjør det likevel. Men det hun gjør, må være sannsynlig. Jeg bruker en politietterforsker jeg kjenner til å vurdere de forholdene som har med etterforskningen å gjøre. Er det mulig for Kajsa å forsere et forseglet hus? Ja, det hender at når den taktiske etterforskningen er over, glemmer de å forsegle huset på nytt. Dette er feil politiet kan gjøre. Videre har jeg blant annet forhørt meg med rettsmedisinere. Hva skjer med et lik som blir liggende i et hus i ti dager? Jeg bruker mye av mine egne erfaringer og historier, men lar Kajsa gjøre det som journalister skal gjøre. Hun er en gravende journalist som kjemper for de svakeste i samfunnet.

– Både du og Kajsa virker glade for å være tilbake på Vestlandet?  

– Det er helt fantastisk å skrive om det miljøet der jeg vokste opp. Jeg kjenner vinden – jeg kjenner smaken, lyset og lukten. Det er som å komme hjem, selv om jeg sitter i Asker eller på seilbåten på Svenskekysten og skriver. Losvika er en søvnig, idyllisk kystby der alt ser ut til å gå bra. Folk har god økonomi, de er vellykkede. Men så pirker du litt i overflaten og oppdager at man er ikke lykkeligere her enn andre steder. Vi venter at det ikke skal være så lett å skjule ting i små, gjennomsiktige samfunn. Men menneskenes evne til å fjerne seg fra det ubehagelige, er den samme overalt.

I Jenta som sluttet å snakke skriver Trude Teige frem et miljø jeg får lyst til å være i. Jeg liker innblikket jeg får i bygda, i familiene, i konfliktene og i samholdet. Det er et miljø jeg kjenner, selv om jeg aldri har vært der. Det er en sterk fortelling om vold og overgrep. Men det vanskeligste er kanskje sviket. At ingen griper inn når de mest sårbare blant oss – barna – utsettes for overgrep av omsorgspersoner. Jeg får lyst til å handle. Forsvare. Det er ikke alle fortellinger som holder meg våken til klokken tre om natta!

Trude Teige

Trude Johanne Teige (født 27. juni 1960 i  Fosnavåg) er en norsk forfatter og reporter for den norske TV-kanalen  TV 2, hvor hun jobbet fra 1992 til 2014. Teige debuterte i 2002 med romanen Havet syng.

Som journalist har Teige arbeidet i  Bergens TidendeNRK før hun begynte i TV 2 i 1992. Fra januar 2008 var hun programleder av debattprogrammet  Tabloid. Hun fikk senere sitt eget portrettprogram, kalt «Trude». Teige ble tildelt i 2008  Kringkastingsprisen. Hun har gitt ut flere krimromer med TV-journalisten Kajsa Coren i hovedrollen. Den første var «Noen vet» i 2009.

Produktet   ble lagt til i handlekurven. Se handlekurven

x