Handlekurv

Pål Steigan – En folkefiende

Pål Steigan - En folkefiende

Få politiske skikkelser her til lands har klart å gjøre seg mer kontroversielle – for ikke å si: forhatte – enn Pål Steigan. Sammen med Tron Øgrim sto han bak dannelsen av både SUF (m-l) og AKP, og bidro dermed til å gjøre livet surt for sine politiske motstandere av alle avskygninger, både i og utenfor partiet, gjennom minst et par tiår. Det er heller ikke mange andre nordmenn som kan påberope seg å ha møtt Mao, Enver Hoxha og Pol Pot personlig – og dessuten å ha skrytt dem alle opp i skyene. Slikt gjør en ikke populær i vide kretser, selv om man etter hvert skulle komme på bedre tanker og gi klart uttrykk også for det.

Selv tretti år etter at Steigan trakk seg fra alle ledende politiske verv, vekker han konflikt og engasjement. M-l-bevegelsen var kjent for sin disiplin og indre enhet. For første gang forteller Steigan om hvordan kameratskap sprakk og ble til bittert fiendskap da motsetningene ble for store. Men han kommer aldri til å angre på at han har gjort sitt ytterste for å kjempe mot kapitalismen, et system han mener truer menneskehetens fremtid mer enn noen gang. En folkefiende er blitt en viktig, interessant og høyst lesverdig fortelling. 

Utdrag fra En folkefiende:

Høsten 2006 inviterte jeg Tron Øgrim til en kaffe. Vi møttes ikke så ofte de seinere åra, Tron og jeg, men det var alltid artig å prate med ham. Han kom naturligvis en halvtime for seint til avtalen, så noe var ved det gamle. Etter noen innledende fraser fortalte jeg Tron at jeg hadde fått konstatert prostatakreft. Han bare lo og sa:

– Pål, du og jeg skal ikke klage. Vi har levd livet så intenst at det er nok for to menneskealdre på hver av oss.

Noen trøst hadde jeg ikke akkurat venta. Og han hadde rett. Jeg klagde da heller ikke. Mitt forslag var at han og jeg skulle skrive om gamle dager sammen.

– Vi er de eneste som kan fortelle den historia fra innsida, Tron.

– Ikke tale om. Fortida interesserer meg ikke det bøss. Det er bare framtida som betyr noe. Den skal jeg skrive om, svarte Tron.

Noen måneder etter denne samtalen var jeg i Maputo og møtte Henning Mankell. Vi satt ute i tropenatta med Sydkorset hengende over oss og med en diger Sirius som ei lykt over byen. Det var i hagen til det gamle KGB-hovedkvarteret, som nå er konvertert til hotell, og vi delte et par flasker god vin. Henning ville vite hvordan det sto til med Tron, og jeg sa som sant var, at helsa hans var dårlig, siden han aldri tok hensyn til kroppen sin. Jeg sa at jeg planla å lage en stor feiring av Tron på sekstiårsdagen hans noen måneder seinere.

– Gjør det, sa Henning. – Tron har vært viktig, ikke bare i Norge, men også for bevegelsen i Sverige. Jeg kommer. Lager du dette arrangementet, så kommer jeg mer enn gjerne.

Da jeg fortalte Tron om planene om å feire ham, reagerte han veldig rart. Han var tydelig motstander av hele ideen.

– Hvorfor liker du ikke denne tanken, Tron?

– Nei, jeg liker ikke å bli feira.

– Hold opp, Tron, dette handler jo ikke først og fremst om deg. Det handler om politikk, om saka, det må du vel skjønne.

– Også er det en ting til, sa Tron. – Jeg liker ikke å bli seksti.

– Gi deg da, det er jo langt bedre å bli seksti enn ikke å bli det.

Kort tid seinere kunne jeg bitt meg i tunga for denne replikken. Noen måneder etter denne praten var Tron død. Og det ble ingen bursdaghyllest, men i stedet en minnekonferanse et halvt år etterpå. Så da var det uansett bare meg igjen som kunne skrive akkurat den historia.

Ærlig talt hadde det ikke funka å skrive om gamle dager med Tron, heller. Å dele et skriveprosjekt med ham ville vært som å dele reir med en gjøkunge. Men han tok feil. Det er et tap for framtida at Tron ikke skrev om fortida.

Jeg er født i første halvdel av forrige århundre, nærmere bestemt i mai 1949. I nesten 12 år var jeg leder for det Dag Solstad kalte «den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land», altså ml-bevegelsen. Jeg var formann for SUF(m-l) fra 1969 til 1971 og for AKP(m-l) fra 1975 til 1984. Fra 1976 til et stykke ut i 1979 var jeg eneste offisielle talsmann for AKP(m-l). I seksten år satt jeg i den daglige ledelsen av ml-bevegelsen; det er lenger enn noen annen. Jeg har altså ansvaret for det meste, og skal gi deg min versjon.

Boka er ikke et forsøk på å skrive ml-bevegelsens egentlige historie. Det er ikke engang et forsøk på å skrive en politisk analyse av søttitallet og AKP(m-l)s rolle i norsk historie. Det får historikerne ta seg av. Mitt prosjekt er langt mer beskjedent. Jeg har tenkt å fortelle om Pål Steigan, en fyr jeg burde kjenne nokså godt. Tror jeg da, i alle fall.

Jeg har sett noen gamle tv-bilder. En sjenert fyr med altfor store briller og med sånne sære klær som man brukte på søttitallet. På noen bilder en ekkel liten bart. Reservert, ikke mye glimt i øyet. Ikke mye åpning for en løs og ledig drøfting av noe som helst. Knallhard? Arrogant? Det sies så. Jeg kjente den fyren, og kan si så mye som at det ikke kjentes akkurat sånn. Men det kan jeg jo komme tilbake til.

Produktet   ble lagt til i handlekurven. Se handlekurven

x