Handlekurv

Jan Kjærstads nye bok er en litterær sensasjon, skriver Dagbladet

Litteraturens fjerde dimensjon

Kjærstad utvider ikke bare forståelsen av egne romaner, men rokker samtidig ved vedtatte sannheter og sprenger det litterære feltet vidåpent, skriver OLav Løkken Reisop i Dagbladet. Les hele anmeldelsen av Menneskets vidde her.  

Det kunne være fristende å betrakte Jan Kjærstads fjerde artikkel- og essaysamling som en fjerde vegg i det rommet han har fylt med tanker om litteratur gjennom drøye tretti år. Men siden et sluttet rom rimer dårlig med Kjærstads litterære ideer, burde samlingen heller kalles en fjerde dør. En fjerde stemme i en kvartett. I beste fall gir disse fire bøkene leseren et glimt av litteraturens ubegripelige fjerde dimensjon.

I tittelessayet spør Kjærstad om det er mulig å se for seg en darwinistisk litteratur, det vil si en skjønnlitteratur som, ikke minst formmessig, er preget mer av Charles Darwin enn av Sigmund Freud. Det er naturlig at forfattere har villet utforske menneskets dybde, skriver Kjærstad, men utfordringen nå ligger i å utforske menneskets vidde; det horisontale aspekt ved mennesket har for lenge stått i skyggen av det vertikale. Burde vi ikke være mer nysgjerrige på mennesket som et foranderlig vesen? Vi rommer alle flere identiteter – noe særlig de nye medier gir oss muligheten til å vise – og vi rommer alle spor av en utvikling som har vart i millioner av år. Samtidslitteraturen har til fulle vist hvilken rolle barndommen spiller for vår utvikling, men speiler den hvilken rolle tilfeldighetene spiller? Er det mulig å skrive en plotløs roman?

Les essayet  Stolthet og sjenanse fra Menneskets vidde

For å hente ideer til denne lengste teksten i boken reiste Kjærstad til England:

Jeg befinner meg et par mil sørøst for London. Jeg har tatt toget fra Victoria Station til Bromley South, buss videre til Downe Village. Derfra er det bare en kort spasertur til Down House, stedet Charles Darwin kjøpte i 1842 og som han bodde på livet ut, i 40 år. Her har jeg nå funnet frem til den sirkelformede «sandstien» Darwin anla i utkanten av eiendommen – senere har man kalt den Darwins «tenkesti». Jeg kan ikke forestille meg en mer perfekt location for å baske med den problemstillingen jeg har i hodet.
          Freud og Darwin. Hvorfor vet jeg så mye om Freud og så lite om Darwin? Hvorfor tok det meg så lang tid å komme til Down, til Darwins hus? Jeg var knapt fylt tretti før jeg hadde sett begge Freuds «kontorer», både det i Wien og det i London. Jeg har lest flere av Freuds hovedverker, pluss et knippe av hans kasus-historier, men ingenting – før nå – av Darwin. Hvorfor denne somlingen med Darwin? Representerer Darwin en historie med mindre appell? Er den for komplisert? Er jeg redd for Darwin?

Som vanlig beveger Kjærstad seg høyt og lavt i tekstene. Han skriver om hva et leksikon aldri kan få med ved å ta for seg oppslaget om popgruppa The Hollies, han spår en videreføring av sci-fi- og idéromanen, han skriver om umuligheten av å kåre en norsk litterær kanon, og han forsøker å vise sammenhengen mellom Hjortefot og glassperlespillmesteren Josef Knecht.

Også denne samlingen bringer et knippe entusiastiske lesninger. Kjærstad seiler gjennom Herman Melvilles hvalstinne Moby Dick. Han nyter langsomheten i Henry James’ Portrett av en dame. Magikeren av John Fowles er for Kjærstad en av etterkrigslitteraturens mest originale kjærlighetshistorier, og Usynlige byer av Italo Calvino foregriper nettet og den virtuelle byen. Hva er genistreken i Midnattsbarn av Salman Rushdie? Og er Haruki Murakami på sporet av en ny kausalitet i 1Q84?

Jan Kjærstad skriver om kunst (Håkon Gullvåg), om kritikk (av Karl Ove Knausgård og Peter Høeg). I en mer samfunnsorientert avdeling diskuterer han de intellektuelles rolle i dagens Norge, og fire artikler gir synspunkter på den skjellsettende 22. juli-hendelsen.

Kjærstad har alltid vært opptatt av «litteraturens økologiske system», og i bokens siste del skriver han om oversetternes uvurderlige betydning, om det nødvendige samspillet mellom forfatter, leser og anmelder, om vår avhengighet av svensk litteratur (tross unionsoppløsningen), om forfatterens sjenanse når Nasjonalbiblioteket går til innkjøp av manus, og til slutt om et mysterium som har opptatt norsklærere til alle tider: Hvordan få elever til å lese?

Kanskje ble jeg en leser fordi jeg så en norsklærer gråte. I en time, under arbeidet med en tekst, ble min norsklærer så grepet at han måtte snu seg bort og tørke bort tårene. Kanskje var det å stå der og grine en mer virkningsfull undervisning enn alt annet han sa og fant på. Iallfall forsto jeg brått hva litteratur kunne gjøre med et menneske, hvor dypt den kunne nå. Litteratur var ikke bare tolkning, litteratur var eksistens.

Produktet   ble lagt til i handlekurven. Se handlekurven

x