Handlekurv

Intervju med Sara Stridsberg om hennes nye roman

Vegard Bye

Sara Stridsberg er blant de fremste i svensk samtidslitteratur

I de fantastiske historiene om Peter Pan reiser barna i familien Darling med den eventyrlige figuren til Drømmeland. For Sara Stridsberg handler det å skrive litteratur om nettopp å drømme, en annen virkelighet. Jeg møtte en av Nordens fremste forfattere i Stockholm.

Sara Stridsberg brukte den svenske kanalsvømmersken Sally Bauer som utgangspunkt for hovedpersonen i debutromanen Happy Sally. I 2007 fikk Stridsberg Nordisk Råds litteraturpris for romanen Drømmefakultetet, en febrilsk og energisk litterær fantasi om ekstremfeministen Valerie Solanas liv.  I årets Beckomberga blander forfatteren igjen dokumentar med fiksjon idet hun vekker liv i mentalsykehuset Beckomberga, som ble lagt ned i 1995. På midten av 1900-tallet var dette et av Europas største mentalsykehus med over 2000 pasienter. En periode jobbet Cornelis Vreeswijk som psykiatrisk sykepleier der, og blant flere kjente pasienter finner vi sangeren Jussi Björling, kunstneren Sigrid Hjertén og poeten Nelly Sachs. Og, på et tidspunkt, Sara Stridsbergs egen far.

Sara Stridsbergs nye roman Beckomberga

Hvordan startet du på historien om Beckomberga?
Det var to ting som skjedde samtidig. Det ene var at jeg hadde sterke fantasibilder av en mann som stod alene i en park og trykket hendene mot fasaden på et forfallent hus. Som om det fortsatt slo et slags hjerte der inne. Og da jeg så ham sånn for meg, forstod jeg at det var en sykehuspark han befant seg i, at huset var et gammelt sykehus.
          Det andre var at plutselig fortalte pappa en dag at «vet du, Sara, min gamle overlege på Beckis er død» (han kaller Beckomberga for Beckis). Han hadde sett en dødsannonse nylig. Og det ble nesten som et startskudd for å begynne å skrive, som om jeg allerede hadde bestemt meg for å skrive om sykehuset og hadde glemt historien om at min egen pappa hadde vært pasient der.
          I mye av det jeg ellers har skrevet, har jeg nærmet meg psykiatrien og spørsmål rundt sykdom og friskhet. Drømmefakultetet utspiller seg delvis i et psykiatrisk rom, og skuespillet Medealand gjør jo også det.  Så at jeg skulle nærme meg selve mentalsykehusenes mentalsykehus, Beckomberga, var kanskje ikke helt uventet.

Det var ikke sånn at du hadde fortrengt historien om at faren din hadde vært innlagt på Beckomberga?
Nei, ikke i det hele tatt – jeg kunne snakke om det, jeg kunne tenke på det, men jeg ikke i sammenheng med boken min. Det var jo ikke det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om. Jeg så for meg at jeg skulle skrive et stort og svalt epos om sykehusets arkitektur og historie, omtrent som W.G. Sebald, eller noe helt annet. Og langsomt oppdaget jeg at et sted bak portene der, stod ikke bare min pappa, men også jeg selv. Det var uunngåelig at ikke jeg selv var til stede. For selv om det er en roman, er det det næreste jeg har skrevet om mitt liv, det ligger mye nærere enn alt annet.

Du sier det jo allerede i undertittelen, Ode til min familie, at det er en historien om deg og dine?
Ja, akkurat, og det er det det er, men også en ode til en større familie, en sykdomsfamilie, en familie av skjørhet. Kanskje alle dem som har passert sykehusparken. Og det er jo også et familiedrama som utspiller seg på et mentalsykehus.
          Folks bilder av psykiatriske sykehus, her i Sverige i hvert fall, ga mørke assosiasjoner til Beckomberga. Jeg ville at ordet familie skulle finnes sammen med den ansiktsløse institusjonen.
          Jeg ville undersøke den friskes, Jackies, sykdom. Hennes enorme drift mot sykdom og noe ødelagt, hennes umulige kjærlighet til faren og Paul, som en slags galskap, en sykdomstilstand. Jeg kunne ikke skrive om Beckombârga uten å sette meg selv på spill på en måte.

"Jeg har en så stor lengsel etter å skrive at jeg ikke trenger noen faste rutiner. Men jeg må skrive om morgenen. Og ha på 'jättehög' musikk! Så høyt at det slår ut alle fornuftige tanker og intellektet forsvinner."

Jeg var vel 11–12 år. Jeg syntes det var vondt og trist, mye folk som hastet rundt, men det var samtidig en merkelig vennlig stemning der. Mentalsykehuset var selve symbolet på psykisk sykdom, og folk snakker fremdeles om Beckomberga med skrekk i øynene. Jeg oppfattet ikke stedet på den måten.
          Det er faktisk en tysk kunstner, Anna Schuleit, som jeg har tenkt mye på mens jeg skrev boken. Hun har laget installasjoner i gamle mentalsykehus i USA. Hun har bl.a. fylt et nedlagt sykehus med 29 000 blomster, hun dekket alle gulvene i alle rommene med blomster. Og det var for alle de blomstene pasientene aldri hadde fått. Når man besøker noen på et vanlig sykehus, har man jo gjerne med blomster, men på et mentalsykehus har man det ikke. Det er en forskjell.
          På den måten er kanskje denne boken også et slags minnesmerke, et forsøk på å stappe masse blomster inn i en gammel bygning som er så monstrøs i folks bevissthet.

Les HELE INTERVJUET i magasinet Aschehoug Litteratur.

Les mer om Sara Stridsbergs roman Beckomberga.

Produktet   ble lagt til i handlekurven. Se handlekurven

x