Norske tenkemåter i nytt opplag

30.03.2016 08:54 av Terje Tvedt

Terje Tvedts essaysamling  Norske tenkemåter er nå ute i nytt opplag. Samlingen har fått svært god kritikk: «Dette er en sjeldan viktig bok.», «Terje Tvedt har skrevet en utfordrende og engasjerende bok.», «Som skribent er Terje Tvedt spennende og velformulert i sin nesten infame kritikk, og han er nesten monomant faktabasert. Mange av artiklene er slik sett lærestykker for journalister.»

I boken Norske tenkemåter tar historiker og forfatter Terje Tvedt opp noen av samtidens mestdebatterte spørsmål. Blant annet lanserer han sine tanker rundt «Det internasjonale gjennombruddet». Her kan du lese bokens epilog. 

Professor, forfatter og filmskaper Terje Tvedt

 >> Les mer om  Norske tenkemåter

Norsk idéhistorie etter Beirut og Bataclan

Det er blitt stadig tydeligere at det blir viktigere og viktigere å reflektere over de verdensbildene og selvbildene som har dominert norsk tenkning om verden og Norges rolle i den de siste tiårene. Mens jeg sitter og skriver ferdig dette etterordet, bringer hver eneste dag nyheter som utfordrer etablerte norske tenkemåter. Behovet for et politisk lederskap med evne til å tenke klart og langsiktig blir åpenbart, også fordi vi lever i en tid der Den islamske stat og det nye muslimske kalifatet har gått til krig mot Vesten og de vantro, og hvor Vestens ledere proklamerer krig mot mennesker som begrunner regelrette massehenrettelser av sivile med at de dreper i Allahs tjeneste eller følger Hans vilje.

Dette utvalget av tekster skrevet mellom 2002 og 2016 diskuterer fra ulike vinkler og på forskjellige områder dominerende norske tenkemåter i nær fortid. Men de ytterst dramatiske hendelsene i de siste månedene før boken gikk i trykken – myrderiene i Beirut og Paris, Putins og Obamas bombing i Syria og de hundretusener av migranter og flyktninger som marsjerer gjennom Europa – gjør at boken også er en advarsel om fremtiden: Den dokumenterer et stort og voksende gap mellom samtidens konfliktlinjer og den norske politiske elitens forståelse av dem.

Det er viktig å huske at det bare er noen få år siden det offentlige Norge enstemmig og i fullt alvor fastslo at hele verden var enig om samfunnsutviklingens mål og hvordan verden skulle nå dem, og at statsfallitt og fattigdomsproblemer kunne løses ved hjelp av sosial ingeniørkunst og rettferdig handel. Norges sekulære statsreligion på 2000-tallet, menneskerettighetsideologien, har i sin nasjonale utforming hatt som grunnpremiss at alle religioner og kulturer og mennesker – dersom de kan velge fritt – vil dele de samme oppfatningene om menneskerettighetenes universalisme. Ideen om at menneskerettighetene allerede er universalisert, innebærer ikke bare at åpenbare fakta om verden – som at mange arabiske og islamske land og Kina har nektet å godta disse rettighetene som universelle og bindende – retusjeres. De hviler også på verdensbilder som systematisk nivellerer fundamentale forskjeller i normoppfatninger siden de forutsetter at Mor Teresa skal ha delt felles, viktige ideer om moral og samfunn med den selvutnevnte IS-kalifen, Abu Bakr al-Baghdadi, og at Jordan Belfort, «The Wolf of Wall Street», hadde samme oppfatninger om rettigheter som en rådmann i en norsk småkommune.

Å erkjenne grunnleggende forskjeller mellom verditradisjoner utviklet innenfor og basert på ulike historiske erfaringer, kulturer eller religioner har ikke passet inn i etterkrigstidens store utviklingsparadigme. Å være opptatt av slike forskjeller er blitt oppfattet som «farlig», eller endog som rasistisk, eller i hvert fall som rasismens spire. Betydningen og omfanget av slike faktiske verdikonflikter når det gjelder folks oppfatninger om utvikling, Det gode liv, rettferdighet og rettigheter har derfor vært neglisjert eller underspilt. Følgelig har denne boken også dokumentert og vist konsekvenser av hva som har vært en blind flekk innenfor moderne norsk idétradisjon.

De fleste vil være enige om, også mange i den politiske eliten, at det i de siste årene er fattet skjebnesvangre beslutninger, til og med av verdenshistorisk betydning, hvor konsekvensene ikke bare ble helt annerledes enn hva som var meningen, men hvor selve forståelsen av situasjonen var overfladisk og basert på tenkemåter man ikke forsto begrensningene til. Problemer forbundet med kombinasjonen av globalisering, de-industrialisering, internett-revolusjon, de store migrasjonsbølgene, islamisme og integrering kan definitivt ikke løses innenfor bistandsepokens perspektiv på verden. De kan heller ikke løses innenfor menneskerettighetsideologiens syn på utvikling eller basert på den i dobbelt forstand kostbare illusjonen at Norge er en humanitær stormakt. Samtidig som denne boken på en etterprøvbar måte beskriver og sammenfatter norske dominerende ideer og deres historiske feste, og analyserer deres meningsdannende og handlingsstyrende rolle, er den derfor også en etterlysning av en politisk elite som forstår verden og kan fremme Norges interesser på en klok og pro-aktiv måte.

Norske tenkemåter dokumenterer også en tradisjon i tilnærmingen til vanskelige politiske spørsmål hvor komplekse historiske analyser er blitt erstattet av og redusert til valg mellom enkle moralske posisjoner. «Det meste av ondskapen i verden er skapt av folk med gode intensjoner,» sa den britiske poeten T.S. Eliot, mens Albert Camus som vanlig var mer sofistikert da han i Pesten kritiserte den kunnskapsløse gode viljens elendighet. Tekstene i denne boken er opptatt av hvordan bestemte utgaver av sinnelagsetikk har produsert bestemte verdensbilder og selvbilder og en særegen kunnskapstradisjon, men søkelyset har først og fremst vært rettet mot konsekvensene av å handle i verden innenfor fortolkningsfiltre man verken forstår makten og begrensningen til eller rekkevidden av. Boken viser at den idéhistoriske tradisjonen som har preget nasjonens danning under det internasjonale gjennombruddet i landets historie, verken har et begrepsapparat eller en analytisk tradisjon som kan hjelpe det politiske lederskapet til å handle klokt og strategisk.

Det kan neppe være tvil om at det nasjonale godhetsregimet tidvis har hatt nærmest et monopol på den offentlige samtalen om verdens utvikling og Norges plass i den. Dets innflytelse på tenkemåter, verdensbilder og selvbilder har også påvirket debatten om debatten. Så sterk har dette godhetsregimets innflytelse vært at kritikere er blitt bundet av dets retorisk-moralske univers i sin kritikk av det. Diskusjonen om verdenssituasjonen og hva Norge bør gjøre, er igjen blitt redusert til en debatt mellom «idealister» og «realister», men nå er det ikke de «gode» mot de «følelseskalde», men de naive og dumme «idealistene» mot de fornuftige «realistene». Triumferende kritikere viser til hvordan den brutale realiteten spektakulært og grusomt har kollidert med naive oppfatninger om medmenneskelighet og omsorg.

Men la det være klart hva denne boken viser: Det er ikke ideen om nestekjærlighet som har kollidert med virkeligheten, men bestemte tenkemåters dysfunksjonalitet som har krasjet med realitetene. En bestemt epokes verdensbilder og selvbilder vil alltid på et tidspunkt i historien kollidere med en virkelighet som verken lar seg gripe eller begripes av dem. Det er en slik utvikling vi ser konturene av: Verdenspolitikkens virkelighet underminerer og gjør opprør mot sine norske betegnelser.

De brudd og kontinuiteter i norsk tenkning som er blitt dokumentert i disse tekstene, krydrer altså ikke en stor fortelling hvor kynismen og realismen endelig seirer over godheten, eller hvor verdien av Den gode handling krasjer med virkeligheten. Bokens perspektiv er et helt annet og idéhistorisk. De verdensbildene og selvbildene som ble utviklet og etter hvert ble dominerende i løpet av 1960- og 1970-årene, har lenge vært under press. De fikk en tvist i 1990-årene da den politiske eliten i fullt alvor trodde den ledet en humanitær stormakt, med de konsekvenser det fikk for dens syn på verden og seg selv. Og de ble alvorlig rystet 11. september 2001, da al-Qaida demonstrerte at det fantes sterke politiske bevegelser med verdier og moral som norsk offentlighet ikke hadde tradisjon for å forstå. Men møtet med krig og kaos i Libya, migrasjonsbølgen til Europa og Norge og Den islamske stats barbari truer nå med å legge en epokes tenkemåter i grus – tenkemåter det nettopp derfor er så viktig å forstå. Det som står på spill, er om den nasjonale selvrefleksjon og revurdering av etablerte tenkemåter som store globalhistoriske prosesser nå presser på Norge, vil føre til klarere analyser av verdenspolitikken og mer handlekraft.

 >> Les mer om  Norske tenkemåter

Om Terje Tvedt

Professor Terje Tvedt har skrevet flere bøker om vannets historiske rolle i verden og om moderne norsk idéhistorie. Han står bak en rekke prisbelønte TV-dokumentarer både om norske verdensbilder og selvbilder og om vann og samfunnsutvikling , vist i 150 land.  Han har fått en rekke priser nasjonalt og internasjonalt, blant dem Fritt Ords pris og Norges Forskningsråds formidlingspris.

Tvedts bok  Nilen. Historiens elv (2013) høstet strålende kritikker og er foreløpig solgt i 13 000 eksemplarer   

Produktet   ble lagt til i handlekurven. Se handlekurven

x