Ketil Bjørnstad - Verden som var min!

Ketil Bjørnstad

Ketil Bjørnstad

Ketil Bjørnstad er en av våre mest produktive og leste forfattere.

Da jeg skrev  Veien til Mozart, merket jeg hvilken befrielse det var, for første gang, å skrive om mitt eget liv i tilnærmet romanform. Helt siden jeg begynte å lese Hans Jæger på syttitallet, hadde jeg tenkt tanken. Men hva skulle jeg skrevet om, den gangen jeg sto midt oppi det, uten avstand til noe? Tid gir avstand. Men tid gir også nærhet. Ny innsikt. For å omskrive en sang av min kjære venn Ole Paus: «Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en roman.»

Ideen ramlet plutselig ned i meg. Jeg tenkte på min egen historie. Men jeg tenkte også på begivenhetene der ute i den store verden. Alt som skjedde gjennom disse årene frem til i dag, som var med på å forme meg. Hvert tiår har en farve i min erindring. Sekstitallet er gult. Syttitallet er blågrått. Åttitallet er brunt. Nittitallet er nesten hvitt. Og tyvetallet er blågrått igjen, akkurat som syttitallet. Mens årene fra 2010 og til i dag er … «Hva om jeg skrev romaner om hvert av disse tiårene?» tenkte jeg. Romaner som både var personlige erindringer og fortellinger om de store hendelsene i verdenssamfunnet og i Norge, sett fra et subjektivt ståsted. Jeg testet ideen på venner og kolleger. «Du må bare gjøre det,» sa de, nærmest unisont. «Det er jo slik vi husker livet vårt. Det store og det lille, smeltet sammen til én erindring.»

Ketil Bjørnstad 60-tallet

Verden som var min - Ketil Bjørnstad på 60-tallet.

The world I used to know

Jeg tenkte på Rod McKuens sang: The world I used to know. Jeg hadde den på plate i Olle Adolphsons fantastiske versjon: Världen som var min. I min første diktsamling, Alene ut, er det et dikt som heter: Verden som var min. Selvfølgelig, tenkte jeg. Her er tittelen på denne romansyklusen. Noe som var, men som samtidig lever så sterkt i min hukommelse. Hver enkelt bok skulle hete det samme som tiåret den beskrev. Sekstitallet, Syttitallet, Åttitallet, Nittitallet, Tyvetallet, Siste tiåret.

Jeg kunne se det så klart da jeg begynte å skrive på første bok, Sekstitallet. Dette tiåret da jeg langsomt løsrev meg fra min egen barndom. Min egen lille kamp for tilværelsen, mens de store hendelsene utspilte seg: Camus’ død, henrettelsen av Chessman, U-2-skandalen, Cuba-krisen, The Beatles, Algerie-krigen, Marilyn Monroe, Kennedy-mordene, drapet på Martin Luther King, raseurolighetene i USA, Granatmannen her hjemme, hippietiden, Vietnamkrigen, alle filmene, musikken, bøkene. Grensene som ble sprengt, og som indirekte gjorde at jeg reiste til Paris, på leting etter kjærligheten og alt som det ikke var forventet at jeg skulle gjøre. Dette er Sekstitallet. Den gule boken. Det gule huset i Melumveien der jeg vokste opp, før vi flyttet til det brune huset ute i Bærum og deretter det hvite huset ved Frogner plass.

Fra kald krig til Alta-vassdraget

Ketil-Bjørnstad-Verden-som-var-min sekstitallet

Senere vil jeg skrive om Syttitallet, om den store frigjøringen, i skyggen av den kalde krigen, de falske og de riktige autoritetene, det avgjørende møtet med Ole Paus, med visesangere, jazzmusikere, forfattere og malere. Veien fra den klassiske musikken i Universitetets Aula til Club 7s mørke kjellere, og møtene med personer som kom til å få avgjørende betydning i livet mitt. Den nye feminismen. Den første EU-kampen. De politiske krigene, med AKP (m-l) i stormens sentrum. Reisene, konsertene, bøkene, livet ved havet, på Sandøya utenfor Tvedestrand. Fremtiden i våre hender. Samarbeidet med musikere og sangere, fra Lill Lindfors og Cornelis Vreeswijk til Olle Adolphson og Radka Toneff på Leve Patagonia. Police. New Wave. Kampen om Mardøla og Alta-vassdraget. Kalvøyafestivalen. Musikken som forandret seg.

Åttitallet og frem til i dag

Deretter Åttitallet. Ronald Reagans tiår. Men også Kåre Willochs. Treholt-saken, de store fredsmarsjene i Europa, USA og Sovjetunionen. Mine egne reiser, fra Japan til New York og San Francisco. Det uhyggelige møtet med Mike Tyson utenfor bokseringen i Las Vegas. Tsjernobyl-katastrofen, jappetiden, den økende klimabevisstheten og Berlin-murens fall. Nittitallet, da kong Olav døde mens president Bush startet Gulf-krigen, da Sovjetunionen gikk i oppløsning, og da også mitt eget liv ble fullstendig omveltet. Kritikken mot mannskulturen. Alle de skremmende voldtektene i strøket bak Slottet. Den bitre EU-striden som blusset opp igjen. Møtet med Bangladesh, med India, med Dalai Lama i Dharamsala, mens frykten for fremtiden og millenniumskiftet forsterket seg i alle land. Årene i Paris. Reisen til Gallia under Fotball-VM, med min fantastiske ektefelle Jacobsen som sparringspartner. Og deretter, de to siste bøkene, der mor og far igjen skal bli sterkt til stede, men på en helt annen måte enn i denne boken. Det står ennå ikke klart for meg hva jeg, på et personlig plan, kommer til å hente ut av de siste årenes hendelser. Den avgjørende reisen til Kina, for eksempel. Men jeg håper at utvalget av historiske dramaer og begivenheter vil synliggjøre et politisk bakteppe som blir mer og mer tydelig for meg, nå når den kalde krigen blusser opp igjen, og flyktningene drukner på veien til Europa. Jeg tenker på maleriene til Leonard Rickhard mens jeg skriver. Hans evne til å plassere mennesker i et landskap. Jeg tenker på Camus. På Vonnegut. På Bellow. Ensomheten vi alle bærer med oss. Fellesskapet vi prøver å bli en del av. Historiene om et liv. Historiene om en tid.»

Ketil Bjørnstad er konsertpianist, plateartist og en av våre mest produktive og leste forfattere av atskillige roman og biografier.

Les mer om  Verden som var min. Sekstitallet. 

Les også redaktør Øyvind Pharos artikkel  Historien om et liv. Historien om en tid.

Produktet   ble lagt til i handlekurven. Se handlekurven

x