Islams voldspotensial

02.02.2016 15:13 av Vebjørn Selbekk, forfatter av boken «Fryktens makt»

Det finnes et iboende voldspotensial i alle de store verdensreligionene. Islam står likevel i en særstilling fordi de har en krigens mann som religionsstifter.

Vebjørn-Selbekk-Fryktens-makt-FOTO-DAGEN

Vebjørn Selbekk, sjefsredaktør i Dagen, og forfatter av boken «Fryktens makt»

Livsmottoet til Charlie Hebdos sjefredaktør var at han «heller ville dø stående enn å leve på kne». Nå er det ett år siden Stephane Charbonnier gjorde nettopp det, døde stående.

Blodsdåd

Jeg kommer til å huske det så lenge jeg lever. Øyeblikket da jeg så hastemeldingen fra NTB på mobiltelefonen ved lunsjtider den 7. januar i fjor: «Tolv personer drept i lokalene til fransk satireblad». Min første tanke var at nå har ekstremistene gjort det sa de skulle gjøre. Det de også hadde sagt de skulle gjøre med meg. Drepe for å hevne det de mener er krenkelser av sin hellige profet.

Nå lå en sjefredaktørkollega av meg igjen i en blodpøl i sine egne redaksjonskontorer. Midt blant medarbeiderne sine. Detaljene fra redselsminuttene inne i Charlie Hebdos lokaler er forferdelige. Terroristene skal ha gjennomført et slags navneopprop blant gislene. Da de var ferdige med sin blodsdåd var livene til flere av Frankrikes fremste karikaturkunstnere over.

Et mantra

Etter angrepet ble vi presentert det samme mantraet som vi pleier å få etter slike terroraksjoner, de som gjennomføres til akkompagnement av høylydte lovprisninger av Allahs storhet. Uttalelser som åpenbart er styrt av politisk ønsketenkning mer enn religiøse realiteter: «Dette angrepet har ingen ting med islam å gjøre.

Etter attentatet mot Charlie Hebdo, var Børge Brende raskt på pletten og slo fast at denne terroren hadde ikke - ja, nettopp - noe som helst med den muslimske religionen å gjøre. Uten forbehold. Og uten å begrunne standpunktet. Det var i utgangspunktet nytt for meg at vi har en så belest teolog til å lede vårt utenriksdepartement.

Nå kan hensikten med slike uttalelser for så vidt være sympatisk nok. Rasisme og fremmedfrykt må bekjempes. Og det store flertallet av verdens muslimer er fredelige mennesker som selvfølgelig skal slippe å lide for de grusomhetene et lite mindretall utfører.

>> Les også: Frihet eller taushet i terrorens tid?

Dypt troende

Men det er likevel et stort problem med denne automatiske frikjennelsen av en hel religion. Den er rett og slett ikke sannferdig. Og jeg er også redd for at vi ved å tåkelegge ugjerningenes religiøse opphav får en langt vanskeligere oppgave med å bekjempe den ekstremismen som skaper et slikt blindt hat.

I stedet bør vi akseptere det som fremstår som ganske selvsagt. At terror utført i Allahs og profetens navn faktisk har med islam å gjøre. At voldshandlingene begås av mennesker som er dypt troende, som tar sin religion, sine bønnetider, sin faste, sine almisser og alle de andre seremonielle kravene i islam på det største alvor. Folk som har profeten Muhammed som sitt forbilde. Både i livsførsel og i den måten de fører krig på.

Kristen vold

I alle verdensreligionene finnes det et iboende voldspotensial. Hos mennesker som utøver sin tro på en destruktiv og voldelig måte. Bruker den som et påskudd til å forakte, hate og i ytterste konsekvens drepe sine medmennesker.

Det gjelder i høyeste grad også den dominerende religionen i vårt samfunn, den troen som jeg selv bekjenner meg til. Eksemplene på det er mange og grusomme. Korstog og inkvisisjon har etterlatt blodspor opp gjennom verdenshistorien i kristenhetens navn. Også vårt eget land ble i sin tid kristnet med sverd.

Vi skal aldri glemme Stephane Charbonnier og hans medarbeidere, som ble ofre for denne voldelige tolkingen av en religion

En særstilling

Men jeg vil likevel påstå at islam står i en særstilling blant verdensreligionene når det gjelder dens voldspotensial. For den muslimske tro har nemlig en ting de andre religionene ikke har. Den har hærfører og en krigens mann som religionsstifter. En person som beordret massakre og henrettelse av krigsfanger. En mann som befalte å spre troen ved hjelp av våpenmakt, erobring og krigføring. De overgrepene vi ser i Muhammeds navn i vår tid, er slett ikke uten grunnlag i profetens eget eksempel.

I tillegg til å være religionsstifter er Muhammed ifølge muslimsk tro også det ypperste og beste mennesket som noen gang har levd. Et forbilde for oss alle. Til alle tider. Hele hans liv er et eneste stort ideal for hvordan vi mennesker bør leve.

Slik blir også voldsutøvelsen i Muhammeds eget liv og samtid noe langt mer enn historiske hendelser i en fjern fortid. For enkelte muslimer blir denne voldsbruken dessverre et eksempel til etterfølgelse.

>> Vebjørn Selbekk, forfatter av boken Fryktens makt

Ikke dømt

Det betyr på ingen måte at denne religionens uttrykk er dømt til å være voldelig. Slett ikke. Det er jo det store flertallet av muslimer i verden daglige bevis på. De fleste henter heldigvis inspirasjon i sin islamske tro til å gjøre godt, ikke ondt.

Men det er disse miljøene selv som må ta et oppgjør med det tankegodset som skaper ekstremismen i egne rekker. Det er bare de som kan slukke «brannen i islams hus», som Muhammed Osman Rana så presist har kalt den krisen som den muslimske verden befinner seg i. Ønsketenkning og virkelighetsfornektelse forandrer ingen ting. Verken for verdens muslimer eller for oss andre.

Vi skal aldri glemme Stephane Charbonnier og hans medarbeidere, som ble ofre for denne voldelige tolkingen av en religion. Charbonnier står på en måte fortsatt oppreist etter sin død. Han står som et eksempel for oss alle på hvordan vi bør forholde oss i terrorens tid. Fortsette å leve som før. Ytre oss som før. Nekte å gi etter for fryktens makt.

Produktet   ble lagt til i handlekurven. Se handlekurven

x