Handlekurv

Bjarte Breiteig - Litteraturens sorte hull

13.04.2016 09:28

Bjarte Breiteigs essaysamling  Den andre viljen handler om litteratur, film, billedkunst, lesning og det å skrive. 

Bjarte-Breiteig

Bjarte Breiteigs essaysamling handler om litteratur, film, billedkunst, lesning og det å skrive

Iblant opplever jeg at en skjønnlitterær tekst virker på meg med stor kraft, uten at jeg riktig skjønner hva denne kraften består i. Teksten framkaller en udefinerbar stemning, gir meg en opplevelse av tanke- og følelsesmessig innsikt, en fornemmelse av å gjenkjenne noe jeg ikke visste at jeg kjente. Ofte er det sånn at jo mer jeg leter etter årsaken til opplevelsen, desto mer uforklarlig blir det hele. Men desto sterkere blir tiltrekningskraften.Hva er det med litteraturen som gjør at den kan virke sånn?

Kanskje kan vi si at det å være menneske, er å være et paradoks. Vi er blitt tildelt et begrenset tidsrom i en verden vi ikke kan forstå. Vi er fulle av fravær, av drifter og lengsler etter det vi aldri kan oppnå. Det vi mest av alt lengter etter, er å forstå det vi som mennesker aldri kan forstå: Vi lengter etter det uendelige og det altoverskuelige, vi lengter etter noe vi ikke engang vet hva er. Vi holder det ikke ut, og likevel er vi her.

Det er lett å peke på elementer i vår vestlige kultur som har til oppgave å dope oss ned, få oss til å glemme vår umulige situasjon. Den lette tv-underholdningen, for eksempel. Eller de etablerte verdisystemene som lurer oss til å tro at lengslene våre vil opphøre hvis vi blir rike, pene, snille, hvis vi får den kvinnen/mannen vi ønsker, hvis fotballaget vårt vinner, etc. Vi kan spørre oss om ikke også vitenskapen har en lignende rolle, idetden ved å gjøre rede for årsakskjeder og sammenhenger, gir oss en illusjon om at virkeligheten er noe vi kan forstå og beherske.

Litteraturen, derimot, – og kunsten for øvrig – innrømmer det uforklarlige ved tilværelsen. Den fokuserer til og med på det. Den stiller spørsmål ved det vi trodde vi hadde forstått, bryter opp den etablerte tryggheten og minner oss om vår egen eksistens. Den er en manifestasjon av angsten for å være til – og for ikke å være det.

Når vi leser, er det en form for leting etter mening. Ikke nødvendigvis fordi vi tror at litteraturen har et svar eller noen slags sannhet å by på. Men den gir oss mulighet til å lete. Leting for letingens skyld, om man vil. Leting fordi vi ikke kan la være. Leting etter den beste
måten å lete på.

I en hverdag hvor vi ustanselig overdynges av uvesentlig informasjon og innpåslitne sanseinntrykk, kan det være en lettelse å se at litteraturen fremdeles kan være antydende framfor påtrengende, forførerisk framfor sjokkerende. Den lar oss bidra med våre egne tanker, erfaringer, følelser og forestillinger. Og ikke minst: vår egen undring. For en god skjønnlitterær tekst er ofte en gåte. En gåte uten svar – kanskje også uten spørsmål. Men like fullt en gåte, fordi den alltid vil ha en åpenhet i seg, og fordi den gjennom denne åpenheten kan bli en uuttømmelig brønn av tanker og følelser: et betydningsdyp ingen kan overskue, verken forfatter eller leser. Det finnes et kraftfelt i slike tekster, en gravitasjon mot det uforklarlige – mot tekstens sorte hull av mening. Vi kjenner at teksten rommer en betydning, men vi kan ikke fatte den.

I Is-slottet skriver Tarjei Vesaas omUnn som går inn i den frosne fossen og forblir der. Som lesere fornemmer vi at isslottet er noe mye mer enn den konkrete frosne fossen. Noen vil hevde at isslottet egentlig er isolasjon, annerledeshet, død. Likevel er det umulig å velge ut ett begrep og si at fossen er et symbol på akkurat dette. Vi blir grepet av ladningen i det uforklarlige: Isslottet er jo vakkert og uhyggelig på samme tid – på den ene siden er det glassaktige lysspillet, frostrøyken og musikken fra dråpersom drypper, på den andre siden er kulden og det labyrintiske. Det oppstår et kraftfelt mellom de forskjellige betydningselementene, et kraftfelt vi ikke kan definere eller gjenskape. Vi kan bare kaste oss inn i det, la oss suges inn mot det sorte hullet. Vi får aldri noen forklaring på den frosne fossens mysterium. Is-slottet rommer ikke noe svar eller noen bestemt løsning. Bare en uendelig fascinerende gåte.

Det sorte hullet er selve kraftsentret i teksten

Det sorte hullet er selve kraftsentret i teksten. Først i møte med det ubegripelige er det at vi kan kjenne litteraturens forunderlige tiltrekningskraft. Det er gjennom sin uforklarlighet at litteraturen holder seg i live. Det er gjennom sin uforklarlighet at den sier noe sant om vår eksistens. Derfor er det ofte et dårlig utgangspunkt når en forfatter har en på forhånd definert mening eller holdning, for eksempel en politisk, religiøs eller filosofisk overbevisning, som han vil innprente leseren gjennom teksten. Da vil han ofte miste det gåtefulle. Forfatteren må derimot være åpen for det uforklarlige, for de dunkle assosiasjonslinjene, den uforståelige ladningen som kan oppstå mellom de forskjellige elementene i en tekst. Det vil ikke si at han bør overlate alt til tilfeldighetene, men at han må tenke og føle seg fram, uten å søke uttrykk for det han selv allerede forstår. Forfatterens utfordring ligger i å bruke en kombinasjon av rasjonalitet og intuisjon til å framkalle tekstens sorte hull, og til å kretse rundt det, der hvor gravitasjonskreftene kjennes sterkest. Forfatteren er ikke til for å tilfredsstille leserens lengsel etter forståelse. Det ville være umulig. Men han er til for å skape et sentrum for denne lengselen – i en tekst.

Essayet er hentet fra essaysamlingen  Den andre viljen.

Opprinnelig publisert i Dagbladet, august 1998, samme år som Bjarte Breiteig debuterte med novellesamlingen  Fantomsmerter.

Om Bjarte Breiteig

Bjarte Breiteig er utropt til en av våre viktigste yngre litterære stemmer fra det siste tiåret. Han har skrevet tre novellesamlinger samt romanen Mine fem år som far (2014).

Produktet   ble lagt til i handlekurven. Se handlekurven

x