Intervju med Tommy Skoglund i DN

SPIREN. På Gjøvik sitter Tommy Skoglund (30) inne i leiligheten sin med en kopp kaffe, og et blekt ansikt. Tre og et halvt år er gått siden hans debut; det var en prosadiktsamling, den het «Våkne som en del av naturen», den ble gitt ut på Aschehoug. Han sitter her, alene, og skriver. Skriver så lenge han har fri, kjører bare på, hele dagen, gjerne 12 timer i strekk, til han ikke makter mer. Til han stuper i seng. – Jeg vil heller forsøke forgjeves, enn å utgi noe halvhjertet. Fra vinduet har han utsikt mot en gressplen, et tre, og et leilighetsbygg. Etter tre og et halvt år – tiden som er gått siden debuten – kan han foreløpig skilte med dette: en skrinlagt novellesamling, et ufullendt dagbokprosjekt, en forkastet reiseskildring, notatbøker liggende i hauger. På et tidspunkt gikk han til fots over fjellet fra Bergen til Toten, i et desperat forsøk på å få til noe. – Den fysiske utmattelsen hindret meg i å reflektere over opplevelsene underveis. Og den manglende evnen til å formulere opplevelsene, førte til at jeg ble gående med en følelse av å feile. Nå har han begynt på en roman.

SATT UT. Gjøvik. Mørk himmel over togene. Mørk himmel over fabrikkene. Det regner, og den gråblå blokken der Tommy Skoglund bor, virker nesten tom. Men her bor Tommy fra Åsnes, Tommy som en gang bodde i Bergen og i Oslo, Tommy som nå har havnet her, han kjenner ingen tilhørighet. Mørkt hår og trange bukser, et par tynne spisse sko til 300 kroner, han bytter dem i makne når de rakner. Før, da han bodde i Oslo, og studerte og hang på byen og spilte i band, gikk han en dag inn i en bokhandel i Brugata, den var drevet av et eldre par, og der kjøpte han noen bøker. En av disse, ja, han sier det selv: – Den satte meg ut. – Hvilken var det? – «Medium» av Henrik Nor-Hansen. Tonen i den, språket, setningene, kan minne litt om Tommy Skoglunds egen debut. – Den sobre virkelighetstilnærmingen forløste vel noe innvendig. Inspirert av blant andre denne boken, begynte jeg å skrive i det små. Jeg skrev en bunke med dikt som jeg senere makulerte, etter å ha fått dem i retur fra et forlag. Først da besteforeldrene mine døde tre år senere, fikk jeg den nødvendige indre drivkraften til å skrive målrettet. Tekstene ble sendt til Skrivekunstakademiet i Bergen, han kom inn. – 40 prosadikt. Etter endt skoleår satt jeg igjen med ti. Disse ti diktene kom på trykk i Cappelens «Signaler»-antologi. En av redaktørene i Aschehoug leste, og likte det, og ringte.
Han debuterte våren 2009. Fikk gode kritikker, leste opp landet rundt. Og så? – Et eneste stort vakuum, sier han, trekker på skuldrene. Skrinlagte prosjekter. Denne turen over fjellet fra Bergen til Lensbygda. Planen videre: å skrive. Å ende opp hos det som da var hans kjæreste, og en jobb som deltidslærer, noen timer på den lokale musikkskolen, få det til å gå. – Så tok forholdet slutt. Og jeg flyttet hit. Kort oppsummert. – For å skrive? – Og jobbe. Og så fant jeg denne leiligheten. Men jeg kjente jo ingen her. Det tok litt tid før jeg skjønte verdien av det; at  ensomheten gir meg rom for å skrive. I sommer skrev han i uker i strekk. Satt oppe utover nettene, kollapset gjerne til en film av Ingmar Bergman. Sto opp igjen. Skrev videre. – Hvor langt er du kommet? – Umulig å anslå. På den første boka brukte jeg to år på 20 setninger. Det er en  destilleringsprosess. Det var slik forrige gang. Det er sånn nå. Jeg må på en måte lære å skrive den boken jeg skal skrive, før jeg kan skrive den. 

MENING. – Er det å skrive meningen med livet? Det er seinere, og Tommy Skoglund svarer: – For seks-sju år siden, da ville jeg kanskje svart ja. Da svermet jeg hemningsløst omkring tanken på å skrive. Men jeg kunne ikke skrive før jeg begynte på Skrivekunstakademiet. – Og hvordan tenker du nå? – Jeg har innsett at skriving er hardt arbeid. Og at andre lengsler må ofres for å frigi tid til å skrive. I det siste har han også tenkt: Ville ikke et familieliv kunne ha erstattet det? – Å glede et annet menneske gir dobbel glede tilbake. Men det vil være uansvarlig å binde seg til et annet menneske hvis jeg skulle bli gående og lengte tilbake til noe jeg ikke lenger får tid til. Jeg ville aldri holdt ut tanken på å sitte og vente på ingenting. I bokhyllen: Kierkegaard og Hegel og Bjørneboe. Dostojevski og Hamsun, Roberto Bolaño, Thomas Bernhard, Nick Cave og Leonard Cohen. – Skal vi gå ut en tur? SULT. Det er senere, i en park i sentrum, han sitter der, på en benk, med en stor og tom scene foran seg. Det har sluttet å regne, men skoene er våte av gresset. Etterpå går han gjennom byen, han går som en karakter i en roman, han går som, ja, jeg-et i Hamsuns «Sult». En fremmed i en fremmed by. Hvor lang tid vil det ta? Kanskje er det bare boken som vet. 

Av Alf M. Opsahl. Intervjuet er et utdrag fra en lengre tekst på trykk i Dagens Næringsliv, lørdag 15. september 2012.

Produktet   ble lagt til i handlekurven. Se handlekurven

x