Handlekurv

Pristalen: Gyldendalprisen 2015 til Liv Køltzow

14.04.2016 12:11

Ved Tom Egil Hverven. Gyldendalhuset, Oslo, 14. april 2016

> Les mer om Gyldendalprisen og Liv Køltzow">>> Les mer om Gyldendalprisen og Liv Køltzow

Vinneren av Gyldendalprisen for 2015 er særlig kjent som en forfatter med et feministisk utgangspunkt. Hva betyr det? For lesere som meg, som har levd det meste av livet etter kvinnebevegelsens gjennombrudd på 1970-tallet, har feminismen som regel vært mindre interessant som teori enn som praksis. Den er en del av hverdagen. Feminismen som teori, som program, risikerer å bli stående i veien for en litteratur som vil undersøke menneskets eksistens som sådan.

Ikke slik i dette forfatterskapet. Å lese og arbeide med prisvinnerens bøker er en gave. De gir innsikt man ikke finner andre steder, også som historieskriving betraktet, om framveksten av det seint moderne Norge. Bøkene fanger inn ørsmå øyeblikk, de som gjerne glipper når den store historien skrives. Fins det noe norsk forfatterskap som bedre uttrykker hvordan mennesket erfarer det momentane, det vi i korte glimt kaller «nå» - og som forsvinner før vi forstår hva det er? Jeg tviler på det. I alle fall fins ingen som bedre klarer å la selve øyeblikket funkle fra så mange litterære, interessante og overraskende vinkler.

Prisvinneren debuterte 25 år gammel med novellesamlingen Øyet i treet (1970), etter å ha vært med i kretsen omkring tidsskriftet Profil. Hun er en betydelig novelleforfatter, essayist og biograf, med et banebrytende verk om den unge Amalie Skram. Etter hvert er det særlig i romanene at prisvinneren utvider forståelsen av menneskelig bevissthet i det moderne Norge. Selv om kvinner står i sentrum, er mennene ikke bipersoner. Romanene beskriver etsamfunn.

Tittelen på bok nummer to, Hvem bestemmer over Bjørg og Unni? (1972), høres riktignok programmatisk ut. Skildringen av hvordan Unni holdes oppe av jobben, hvordan hun «detter sammen» når hun kommer hjem, inneholder likevel langt mer enn anvendt feminisme. Når Bjørg mot slutten av boka føler samhold med andre husmødre, som en tilhørighet mellom kropper, som «snille kvekere» i fredelig arbeid, uttrykker hun etter min mening en av forfatterskapets hemmeligheter: Beskrivelsen av en nesten hellig alminnelighet i menneskelivet. Den er ikke dominert av religion, men av en undring over mennesket, mer og mer gjennomtrengende i hver bok. Romanene stiller livets største spørsmål indirekte, paradoksalt, ved forsiktig å antyde bortfallet av slike spørsmål: Historien om Eli (1975) undersøker, som flere av de følgende bøkene, muligheten for forandring hos en kvinne som lar seg begrense av omgivelsene, særlig av moren. Forholdet til Harald, samleiet og graviditeten som følger, fører til endring, men ikke til den store lykken. Tvert imot, å bli gravid «er lett, gratis, den eneste forandring som selv en idiot kunne få i stand. Og det er da også det hun er, en idiot […]», tenker Eli. Skildringen av seksualiteten, og følgene av den, finner sted i et desillusjonert, nesten følelsesløst språk, ikke minst under samleiet.

Forholdene til menn, og bruddet med dem, dominerer de store romanene. Hvem har ditt ansikt? (1987) er historien om Helens oppbrudd fra et ekteskap idet hun forelsker seg i en gift mann: «Den brå kåtheten hennes, de vage pornografiske bildene som dukket opp i hodet hennes, hensynsløsheten som hun alltid skjulte så godt, ømheten hun skjulte like godt, latteren hun voktet på, råheten hun ikke våget å vise frem, og den å, så gjenkjennelige, flytende, drømmeaktige, lavaaktige, ukontrollerbare kjærligheten var der med ett […].» Med en liknende, språklig flyt når forfatteren et stadig mer avansert litterært nivå med Verden forsvinner (1997), hvor samlivsskildringen er flettet sammen med de storpolitiske endringene ved murens fall. Når legen Nina i romanen funderer på om ikke reformer er bedre enn brudd, særlig seint i livet, kan refleksjonen gjelde både henne selv, Ninas pasienter og det storpolitiske dramaet som utspiller seg i land etter land langs jernteppet høsten 1989.

Neste roman, Det avbrutte bildet (2002) sammenfatter temaer i forfatterskapet og peker mot det som skal komme: Hukommelsen begynner å svikte hovedpersonen, kunstneren Hanne. Hun har mange bøker bak seg, men forsøker å samle seg om å male. I pendlingen mellom de to uttrykksformene gir romanen igjen opplevelser av selve øyeblikket, skarpt, forbløffende enkelt, likevel radikalt: «bittesmått var det alt sammen, en av disse millioner av anonyme stunder da en egentlig ikke gjør noe, kanskje ikke en gang er noe». I Det avbrutte bildet trer erotikken enda mer i forgrunnen, den speiler alt: «løgn, lyst, raseri, ømhet, alt». Å beskrive seksuelle handlinger er vanskelig, mange forfattere unngår å skildre samleie direkte. Prisvinneren derimot, går rett på, i noen av de mest sensuelle, ømme og rå sex-scenene jeg har lest på norsk.

Da hun kom med en ny roman i fjor, var mange spente. Melding til alle reisende skildrer Kaja Baumgarten, en forfatter som i likhet med prisvinneren selv har diagnosen parkinson. Under krevende produksjonsvilkår, som vises i teksten, skriver forfatteren fram en roman som i humor og råskap overgår de forrige. Kaja treffer Vegard mens begge er på rehabilitering. Romanen er formet som et skall omkring fortellingen om dem. Den fysiske kjærligheten er minst like komplisert og fylt av galgenhumor som selve skriveprosessen. Boka skildrer kampen mot tida og mot kroppen, fra en synsvinkel man sjelden ser i norsk litteratur. Den fysiske sammensmeltningen dem imellom viser seg også i teksten, der fortelleren gir Vegards «rå stil» en del av æren for at romanen blir til.

Vi som har lest forfatterskapet vet bedre. Denne stilen har også vokst fram innenfra, bok for bok, med en livsviktig melding til alle oss reisende. Det er en stor glede og ære å be Liv Køltzow komme fram for å motta Gyldendalprisen for 2015.

> Les mer om Gyldendalprisen og Liv Køltzow">>> Les mer om Gyldendalprisen og Liv Køltzow

Produktet   ble lagt til i handlekurven. Se handlekurven

x